Jeg faller

Høyt deroppe står jeg i tiden;
 i den grønne, vakre og varme,
 sterke trekronen, i hvite skyer,
 omgitt av de vakre og vennlige få.
 Jeg faller.
 Helt ned.
 Høyt deroppe står jeg i tiden;
 i toppen av verdenstreets krone.
 Fra høyt deroppe faller jeg fra tiden;
 ned i det bunnløse, tomme og tidløse.
 I fallet endrer treets bark form.
 Grener og kvister, løv og nøtter,
 farrer forbi meg i voldsom fart.
 Røttene og marken nærmer seg.
 Tiden min renner bort og ned til et annet sted.
 Inn i døden, ut fra døden.
 Inn i livet, ut fra livet.
 Nedover og over elven
 som ingen kilde har.
 Inn i mørket, ut fra mørket;
 inn i kulden, ut fra kulden.
 Gjennom tiden, ut fra tiden;
 derinne hvor guddommene smiler.
 Jeg drikker fra glemselens elv,
 ror tørrskodd over hatets hav;
 seiler med vinden i ryggen,
 til maktenes ende, begynnelse og mening