Søtten år

Så var jeg bare søtten år
 Med kort rett klipp blant utslått hår
 Og kjærlighetens rare spill
 Var kun for dem som hørte til
 Kanskje ble de rett fram snytt
 Ung og gift og gammelt nytt
 Jeg så langt fram og spilte sta
 Men så var jeg bare søtten, da
 For der i speilet på kommoden
 Sto hu som ville knekke koden
 Jeg fikk aldri lapp i smug
 Eller, det var én, men det var jug
 Men like fullt, en Skybert-venn
 Det er da noe, det vet den
 Som aldri mer skal bli søtten år igjen
 (Og) ei som var av arvegods
 Med ord som kunne slå til blods
 For som man reder ligger man
 Det er slike som skal ta seg fram
 Sjøl sitter a fint i det nå
 Med en som hun kan leve på
 Og skjebne som kan spås i grut
 Et liv som varer livet ut
 Send en tanke ut til dem som vant
 De som ble, de som ble valgt
 De tapte i det lange løp
 Som haren imot den som krøp
 Men bygdedyr på høylys dag
 Kan sprekke når du står ved lag
 Om du overgår
 Den du var som søtten år
 Til de av oss med stille savn
 Etter en hvem som helst
 En som var sann
 Sjelden ble vel mitt navn nevnt
 Sist valgt og for alltid brent
 Det kjennes lenge sida nå
 Sjøl dagdrømmer kan gå i stå
 Og gjør vondt verre til godt ment
 For de av oss som blomstra sent
 Vi lar oss rive med i høyt, høyt spill
 Later som det later til
 Holder vi oss sjøl for narr
 Ser tydelig andres sår og arr
 Når jeg hvisker til min Skybert-venn
 Er jeg like unnselig som den
 Aldri om jeg skal bli søtten år igjen
 Så var jeg bare søtten år
 Med kort rett klipp blant utslått hår
 Jeg så langt fram og spilte sta
 Men så var jeg bare søtten, da