Ecclesiastes (A Vernal Catnap)

Forgjeves sier Forkynderen, forgjeves og forgjengelig
 Alt er forgjeves
 Hva har mennesket igjen for sitt strev?
 For alt å streve med under solen?
 Slekter går, og slekter kommer men, jorda er alltid den samme
 Solen går opp, og solen går ned
 Så lengter den tilbake til stedet da den går opp
 Den skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer mot nord
 Mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin rundgang igjen
 Alle elver renner ut I havet, men havet blir ikke fullt
 Dit elvene før har rent, fortsetter de å renne
 Alle ting går sin strevsomme gang
 Menneskets ord strekker ikke til
 Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre
 Det som har skjedd skal atter skje
 Og det som ble gjort skal gjøres på nytt
 Intet er nytt under solen
 Blir det sagt om noe, se, dette er nytt
 Har det likevel hendt i tidligere tider lenge før oss
 Ingen minnes det som før har hendt
 Og det som skal komme vil heller ingen minnes I slektene som følger
 To every thing there is a season
 And a time to every purpose under the heaven
 A time to be born, and a time to die
 A time to plant, and a time to pluck up that which is planted
 A time to kill, and a time to heal
 A time to break down, and a time to build up
 A time to weep, and a time to laugh
 A time to mourn, and a time to dance
 A time to cast away stones, and a time to gather stones together
 A time to embrace, and a time to refrain from embracing
 A time to get, and a time to lose
 A time to keep, and a time to cast away
 A time to rend, and a time to sew
 A time to keep silence, and a time to speak
 A time to love, and a time to hate
 A time of war, and a time of peace